Verdiskapning skjer ikke i kommentarfeltet – den skjer i næringslivet
Strand og Ryfylke trenger forutsigbarhet, ansvarlighet og evne til å stå i vedtatte planer. Det er ikke et angrep på engasjement.
Det er en påpekning av at kommunens utvikling ikke kan styres av hvem som roper høyest i en gitt uke, skriver Ståle Veland. Debatten mellom meg og redaktør Thomas Espevik har etter hvert fått et preg av retoriske krumspring som kanskje er underholdende, men som ikke bringer oss nærmere det som faktisk betyr noe: Hvordan vi sikrer arbeidsplasser, bosetting og utvikling for kommende generasjoner. La oss derfor løfte blikket. Kjernen i mitt første innlegg var enkel: Strand og Ryfylke trenger forutsigbarhet, ansvarlighet og evne til å stå i vedtatte planer. Det er ikke et angrep på engasjement. Det er en påpekning av at kommunens utvikling ikke kan styres av hvem som roper høyest i en gitt uke. Når næringsområder er regulert, planene er forankret og faglige vurderinger er gjort, må vi kunne forvente at kommunen står ved sine egne beslutninger. Det er slik man skaper trygghet for investeringer, arbeidsplasser og fremtidig verdiskapning. Siden 1950 har Ryfylkes relative andel av Rogalands befolkning sunket fra 9,2 til 5,3 prosent, noe som viser en langvarig svekkelse av regionens demografiske posisjon. Det som jeg definerer som år 0 er følgende: 30. desember 2019 åpnet en firefelts motorvei mellom Nord-Jæren og Ryfylke. En mer unik mulighet til fremtidig vekst skal man lete lenge etter. I denne sammenhengen er det også relevant å stille et spørsmål Espevik ikke har berørt: Hvor demokratisk oppfatter han egentlig det faktum at et årsmøte i et politisk parti i Strand ble kuppet i saken om datasenteret på Jørpeland? Resultatet ble et vedtak om å si nei til fremtidige datasentre i hele kommunen. Dette vedtaket brukes nå som argument mot etablering av datasenter i Nordmarka på Tau. Et bedre eksempel på utidig innblanding fra små interessegrupper, med så vidtrekkende konsekvenser, skal man lete lenge etter. Dette er ikke et uttrykk for bred folkelig forankring – det er et uttrykk for hvordan små grupper kan påvirke store beslutninger langt utover sin egen størrelse. Det samme mønsteret ser vi i debatten om Nippon Gases og biogassanlegget på Viganeset. Når planene for slike etableringer i praksis blir styrt av hytteeiere som til alt overmål bor på Nord-Jæren, bør det skremme andre enn meg. Det er vanskelig å se hvordan dette kan beskrives som et uttrykk for lokaldemokrati. Det er snarere et eksempel på hvordan eksterne særinteresser kan blokkere utvikling i en region som sårt trenger arbeidsplasser og fremtidstro. Og når Espevik legger ut et bilde av tilskuerbenken i et kommunestyremøte som et slags visuelt bevis for å understøtte sitt argument om et rungende nei til datasenter på Jørpeland, blir det smått komisk. Et bilde av noen få engasjerte tilskuere er ikke et mål på folkeviljen. Det er et mål på hvem som hadde tid til å møte opp akkurat den dagen. Å presentere dette som dokumentasjon i en prinsipiell debatt om næringsutvikling er ikke bare retorisk svakt – det fremstår som direkte fjollete. Når Espevik gjemmer seg bak et lesersitat om «kart og terreng», blir det tydelig at han ikke har et eget argument å komme med. For hvis terrenget virkelig har endret seg, burde det være enkelt å peke på hva som er nytt. Det gjør han ikke. Og det sier sitt. I tillegg kommer et annet forhold Espevik ikke adresserer: En lokalavis som Strandbuen har stor makt og innflytelse i meningsbrytninger rundt samfunnsutviklingen i regionen. Med den makten følger også et betydelig ansvar. Det er derfor nærliggende å utfordre Espevik på hvordan han ser for seg at Strand skal få ned andelen pendlere, få sterkere KOSTRA-tall og utvikle et næringsliv som faktisk tiltrekker seg høytlønnede arbeidstakere. Ryfylke har lavere utdanningsgrad og lavere lønnsnivå enn kommunene på Nord-Jæren. Hvis vi ikke legger til rette for nye arbeidsplasser og ny kompetanse, vil denne forskjellen bare øke. Og det er nettopp her realismen må inn: Man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. Skal vi skape vekst, må vi tåle at ikke alle tiltak er populære i alle miljøer. Skal vi få nye arbeidsplasser, må vi akseptere at utvikling innebærer endring. Skal vi sikre fremtiden, må vi våge å ta beslutninger som ikke nødvendigvis får applaus i kommentarfeltene. Når Espevik velger å diskutere én sak – datasenteret på Jørpeland – og samtidig unngår biogassanlegg på Viganeset, Nippon Gases, datasenter i Nordmarka, statlig overstyring, hytteeiere fra Nord-Jæren, det kuppede årsmøtet og de strukturelle utfordringene i regionen, så er det ikke jeg som driver med selektiv synsing. Å svare på én av flere problemstillinger og late som om det er hele bildet, er en retorisk teknikk, ikke en realitetsorientering. Espevik skriver at det er vanskelig å snakke når man bi ter seg i leppa. Det er sikkert ment som humor, men når en ansvarlig redaktør reduserer en debatt om næringsutvikling til ordspill om ansiktsmimikk, sier det kanskje mer om nivået på argumentasjonen enn om mine poenger. Jeg forventer ikke at alle skal være enige med meg. Jeg forventer ikke at alle skal støtte næringsutvikling i alle saker. Men jeg forventer – og jeg tror innbyggerne forventer – at debatten føres på et nivå der fakta betyr mer enn retoriske poenger, helheten betyr mer enn enkeltsaker, og planverk betyr mer enn øyeblikksstemninger. Og at en lokalavis bidrar til opplysning, ikke forenkling. Til slutt står ett spørsmål igjen: Hvordan ser Espevik for seg at Strandbuen skal være en del av løsningen for å gjenreise regionens posisjon, når avisen så konsekvent har valgt å stå på sidelinjen når det virkelig gjelder? Ståle Veland