... men han har forts satt ting på hjertet
Etter ti år i sjefsstolen forlater Eivind Hansen Helse Bergen. Det betyr ikke at han har tenkt å bli pensjonist med det første. Forlot sykehuset etter ti år som toppsjef:
– Dette er min aller siste dag, ja, sier 63-åringen og lener seg lett bakover i stolen. I ti år har han styrt Helse Bergen, Norges nest største helseforetak. I syv år før det var han økonomidirektør i samme foretak. På hans vakt har Glassblokkene blitt reist og Kvinneklinikken flyttet inn. Et helt nytt Protonsenter har åpnet, og en ny sterilforsyning er underveis. Men Hansen har også opplevd pasienter som har dødd grunnet feil gjort på sykehuset, og har stått i flere stormer, som: ● Ansatt-flukt fra gynkreftavdelingen. ● Ansettelsesstopp grunnet solide budsjettunderskudd. ● Byggeprosjekter som sprengte budsjettet. ● Konflikter rundt flytting av avdelinger. ● For ikke å snakke om en global pandemi. Selv om særlig pasientsakene har gått inn på ham, mener han at den totale belastningen ikke har gått utover humøret. – Jeg har sagt en del ganger til lederne mine at jeg forventer at de er i litt bedre humør enn gjennomsnittet. – Hva legger du i det? – Det handler om å skape en arbeidsplass hvor vi løfter hverandre, også i tøffe tider. En «pay it forward»-tankegang. Og vi gjør det med å si hei og med å si takk. Lå i fosterstilling Hansen trekker frem de ansatte som det beste fra sin tid som sjef. – Det er jo den kombinasjonen av at du er på en arbeidsplass der flinke folk byr på seg selv, samtidig som du møtes med vennlighet. – Selv når det stormer? – Ja. Og så er det slik i denne jobben at du ikke nødvendigvis har en heiagjeng alle plasser. Vi måler engasjementet blant våre ansatte, og det er skyhøyt. Det er en vei å gå fra teori til praksis, blir det sagt. Frem til han litt overraskende annonserte sin avgang i desember i fjor, hadde Hansen aldri selv opplevd sykehuset fra en pasients perspektiv. Det endret seg brått i februar da han etter et intervju ble liggende i fosterstilling i en trappegang med intense magesmerter. – Da kom det kollegaer og fikk ringt etter hjelp. Jeg ble hentet med ambulanse og kjørt til akuttmottaket hvor det ble konstatert nyrestein, forteller han og legger til: – De fikk dempet smerten med morfin, som gjorde at jeg kastet opp. Så fikk jeg to sprøyter rett i hekken, og det satt! Hansen bedyrer at han ikke fikk noen spesialbehandling selv om det var direktøren som var innlagt. – Ingen ekstra god kvelds? – Jeg ble spurt om jeg ville ha maten min til sengen eller komme ut til bufféen. Jeg tok på meg pysjamasen og gikk ut. Der var det mange andre hyggelige pasienter å snakke med! Styreverv i fleng Hansen løfter ned et bilde fra veggen på kontoret sitt. Det kjøpte han under en kunstauksjon i den gamle Barneklinikken. – Det er veldig fint. Vi har pusset opp hjemme, og jeg tror det vil passe fint på stueveggen. Selv om min kone er litt skeptisk, flirer han. Selv om Hansen nå har tatt med seg både maleriet og andre minner ut døren for aller siste gang, er han langt fra ferdig med å jobbe for sykehussektoren. Han har blitt oppnevnt som styreleder for både helseforetaket Vestre Viken og Nordlandssykehuset. – På et vis så er det viktig å slutte med ting i tide. Men, det er viktig å holde på for sin egen del, for samfunnet og for folkene rundt seg, så lenge en har noe å by på, en trives med det og det er i et omfang man kan håndtere. – Jeg syns fortsatt det er artig å være i det. – Må få styre selv Hansen er positiv med tanke på den videre driften av Helse Bergen, og særlig utviklingen av Haukeland sykehus. Sykehuset står overfor en enorm renovering av Sentralblokken. Den er anslått å koste rundt 20 milliarder kroner. – Jeg ønsker at det legges en god plan så man unngår overraskelser og for mange endringer underveis. Rokeringen og logistikken må være veldig god, for her skal man bygge og drifte samtidig. Hansen mener det er viktig at sykehusene selv beslutter hvilke investeringer som skal gjøres. – Store prosjekter som dette må selvsagt opp i Stortinget, så det er tydelig politisk styrt. Men at sykehusene selv styrer mener jeg er rett. De kjenner de lokale forholdene. Å skulle løfte planleggingen av nye sykehus til rikspolitikken mener han har en risiko. – Hvis du sammenligner med samferdselssektoren, der vi har Nasjonal transportplan, så kan jeg jo gå etter de beslutningene og spørre: Spiller det en rolle hvor samferdselsministeren eller andre involverte kommer fra? – Jeg tror ikke vi er tjent med det. For det leder jo til lobbyvirksomhet som beslutningsprosess. Og da er det de som har sterkest stemme, som vinner. Han har selvsagt fulgt debatten om hvorvidt landets sykehus fortsatt skal styres etter helseforetaksmodellen, som ble innført i 2002. – Verdens beste – Sykehusene er en svær og viktig struktur i vårt samfunn. Sektoren er veldig kompleks, ressurs- og bemanningskrevende. Man kan sikkert endre den til det bedre, sier han før det kommer et tydelig men: – Det er jo ikke slik at de som kritiserer har klart et alternativ. Det er så komplisert at det ikke er noe flertall på Stortinget for et annet alternativ. I løpet av det som blir hans siste intervju med Bergensavisen som sykehussjef, snakker Hansen lenge om utfordringene helsevesenet står overfor: ● At vi blir flere eldre. ● At forventningene til helsevesenet er høyere enn før. ● At det er kamp om både personell og ressurser. Samtidig gjentar han noe han brenner for: Å snakke det norske helsevesenet opp. – Vi har et av verdens beste helsevesen. Så forstår jeg at det finnes en posisjon og opposisjon som skal drive politiske diskusjoner, men i klimaet som oppstår står man i fare for å snakke oss ned. Det er jo et paradoks. Han tror at en del av debatten handler om at sykehusene gjør endringer. – Man prøver å omstille og bedre ressursbruken. Det er det noen som kjemper veldig imot. Han viser til revmatologisk klinikk, som for 30 år siden hadde over 50 sengeplasser på Haukeland. Nå har de seks. – Det er ikke fordi færre pasienter får behandling, men fordi det har kommet fantastisk gode medikamenter. De trenger ikke legges inn lenger. Han mener politikerne også må være med på ordskiftet om hvordan sykehusene skal levere tjenestene for å skape robuste fagmiljø med god kvalitet. – En kan jo få inntrykk av at om vi ikke gjør ting slik vi gjorde det i går, så er det noe gale med oss. Tar en minipause Jobben med å omstille og stadig forbedre helsevesenet tar Hansen videre i arbeidet som styreleder. Men han skal vel ha litt ferie etter det han selv omtaler som «en gigantisk arbeidsmengde» de siste ti årene? – Hva gjør du på mandag? – Da er jeg nok på hytten på Ustaoset, leter etter noe snø så jeg kan få meg en skitur. Så skal jeg hjem og være med i styremøter fra tirsdag av. – Klarer du å slappe av? – Ja, jeg tror ikke du holder ut i en lederjobb så lenge uten å klare å slappe av. Men bare å skru helt av er nok ikke bra for verken meg eller konen min. Jeg liker å ha noe å gjøre på, men nå får jeg styre tiden min litt selv. Er tilgjengelig Så når Hansen ikke leder sykehus, blir det fort en tur i den nye seilbåten han har kjøpt med sine brødre, eller en tur til Polen med Bergen mannskor. – Så har vi et lite småbruk i Nordfjord hvor det er noen grantrær som må ned. Og så er det kjekt å være med familie og venner, ta en øl sammen og spise litt god mat. Han lover å ikke komme med uønskede råd til påtroppende sjef Marit Lieng, men er tilgjengelig om hun skulle ønske det. – Vil du gi henne et råd nå? – Jeg har alt snakket med henne, og skal sikkert gjøre det igjen. Men jeg vil råde henne til å bli kjent med folkene her, med byen og alt man kan få til sammen. Og ikke være redd for å ta et tak og gjøre endringer dersom man mener det er behov for det. – Den beste følelsen er når man klarer å nøste opp en vanskelig sak. Yes, nå er vi på vei!